Pokemon: Go, kort og Sun/Moon

Som mange andre, er jeg også bitt av basillen. Du vet hvem jeg snakker om. Pokemon basillen. Eneste er at jeg først hypa meg selv opp på korta før Pokemon Go ble lansert, så dette har vært en enorm stor bølge for meg. Ikke bare har en hel haug med kort (de nyeste kjøpt i dag, huehue), men også en hel haug med Pokemon på DS (på Omega Sapphire) og på telefonen min på Go.

Dette er meg:


Level 22, Team Mystic og en jevnt over aktiv spiller. Bare ikke med gymmer og slikt, jeg legger igjen hvis det er plass og tar over svake gymmer om jeg finner noen, men lar de fleste være i fred. Valgte Mystic med tanke på beskrivelsen (mer interessert i evolusjonene enn annet) og siden vi antagelig får med Articuno å gjøre senere. plz dont hate me for not being Valor ;__;

Jeg nærmer meg 100 fanget/sett, med unntaket av en veldig primadonna av en Electabuzz som ikke lot seg fange og som hoppa ut av alle ballene mine måtte gå derfra thatsonofame. Min beste er for the moment Slowbro på 1602, men jeg prøver å få en god nok Magikarp sånn at evolveringa skal bli sick

Dagens innkjøp: 

Ikke verst huh? Vanligvis koster disse 3-400 kr stykket, men denne var satt ned og da sier jeg ikke neitakk!

En annen ting er at jeg og samboeren har i dag forhåndsbestilt Sun og Moon som kommer ut i november. Hvem av oss som skal ha hva er enda usikkert, men jeg er sikker på at han har førsterett til å velge, siden jeg kapra Omega Sapphire.

Nå skal jeg drikke Colaen min som jeg har sittet og stirret på en stund nå, kanskje få i meg noe sjokolade og spille litt Guild Wars 2. Hjertet mitt ligger hos Ragnarok Online 2 hvor jeg ansees som veteran huehue, men dette er virkelig et godt laget spill med skjulte skatter og egne valg som spiller inn på historien man følger

いてきます!

Heyo, waddap?

Å skrive er ikke alltid like enkelt. Heller ei å dele ting med seg. Jeg er forferdelig dårlig med å opprettholde kontakten med folk jeg kjenner, også bloggen. Jeg kan hverken love å fortsette eller å legge den ned, siden jeg ser at folk er innom og ser. Med tanke på at siste innlegg var desember 2015, så var tross alt 6 mennesker innom bare i går. Andre vil trekke på skuldrene og si 'meh', mens jeg sitter med kulerunde øyne her jeg sitter i halvmørket etter en lang dag i bil med familien til samboeren min for å kjøpe ting i Sverige som vi trengte (og ikke trengte) og ikke kom hjem for å slappe av før nå. jeg lagde setninga lang med vilje, hehehehe

Anyways, hvis du er en av de som titter innom sånn helt random: takk! Fortell meg gjerne hva som trekker deg hit, uansett om du tenker at bloggen er negativ eller positiv (hey, selv trollende nettroll gir mer aktivitet right?)

またね!

ja, jeg skal begynne å legge til japanske uttrykk, med tanke på tittelen på bloggen

 

Juleferie!

Som om jeg ikke har hatt nok fri nå... Å være jobbsøker er mer enn nok fri, men nå er det JUL. Det er helt annerledes. I morgen skal jeg vende snuta hjemover til Fredrikstad og tilbringe 3 herlige uker hjemme. Jeg gleder meg veldig. Ikke bare til å se igjen venner og familie, men også selve jula, noe som er utrolig for meg.

For noen år tilbake var jeg ganske anti-julete. Ingenting fikk meg i julestemning og alt virket fake og oppbrukt. Selv julaften virket som en normal dag, hvor man åpnet gaver fra kjente og ikke fullt så kjente mennesker og spiste mat. Jeg kan ikke sette fingeren på hva som gjør at jeg denne julen faktisk gleder meg til jul, men jeg har gjenopplivet den julestemning og sitringen man har som liten. 

Dagen i dag har forsåvidt vært en liten mini-juleaften for meg og samboeren. Vi har spist god mat (egg-in-a-basket, my favorite), sett på juleklassikere (A Christmas Carol, Disney style) og skal straks bake pepperkaker. Stian har drukket julebrus og jeg cola (sånn går det når de legger ned glassflaske rødbrus fra Borg) og vi har hatt en utrolig fin dag sammen. Riktignok er det bare 13. desember, men siden jeg ikke kommer til å se ham igjen før etter nyttår, så ville jeg finne på noe ekstra og spesielt til den siste dagen min i Trondheim i 2015.

Vi har også pakket opp gavene til hverandre. Siden vi ikke har så veldig god råd, brukte vi ikke så veldig mye, men nok til at vi følte vi fikk noe ut av det. Gaven hans til meg så slik ut:


Kreativt, ikke sant? Sånn går det når man er tom for julepapir. Inni hadde han lagt 3 stk Pokemon-kort pakker (Break Through), et stk mini plush i Ghibli stil og en Stephen King bok som jeg har hatt lyst på en stund: Pet Sematary.


Er den ikke søt?

Til han var jeg minst like kreativ: jeg kjøpte ham 2 gavekort og en ramme. Ett gavekort på 80kr i League of Legends og ett gavekort på 200kr på Steam Store. Jeg la alt i ramma, med en liten lapp foran i glasset som det sto: "Break in case of Steam sale or new champ release". Ikke mest oppfinnsomme gava, I know, men jeg føler jeg traff spikeren på hodet da han pakket den opp. Han gliste og gav meg et kyss og prøvde å åpne ramma. NEI, sa jeg og minnet ham på at det var bare for nye champs (eller skins) og Steam salg. Så han må nok vente til nærmere jul, siden de alltid har Christmas Sale rundt den tida hvert år (på lik linje med sommersalget)

Vel, dette er alt fra meg i dag. Kanskje jeg blogger mer senere, kanskje ikke før til neste år

"Time vil shåv"
(hentet fra Flåklypa)

Å falle komisk tilbake inn på do på buss

Enda et pinlig innblikk i hverdagen min.

Jeg sitter på buss-for-tog mellom Oslo og Brumunddal. Turen skal ta noen timer og jeg rakk ikke å stikke på do på Oslo S før jeg måtte innfinne meg på bussen. Ikke noe problem, det er do på bussen. Jeg er forsiktig og venter etter at et par andre har vært der, sånn at jeg vet at det funker og at det er en do der. Jeg reiser meg og går de få skrittene fra plassen min (ikke dobbeltseteren ved bakre døra, men setet etter) og inn. Vel inne gjør jeg mitt fornøden og prøver så godt jeg kan å vaske hendene i vasken. De vaskene der er ærlig talt ikke godt innredet for at folk faktisk skal vaske seg etter dobesøket, som fører til dårligere hygiene og mange velger å skippe vaska i det hele tatt. Da jeg var ferdig med å rengjøre og tørke hendene mine, er det på tide å gå ut og tilbake på plassen min igjen. Det er her hvor det flaue inntreffer.

Jeg aner fred og ingen fare mens jeg åpner døra og tar et steg ut. Så skjer det. Bussjåføren bråbremser (eller, det kjente ut som det i alle fall). Farta jeg hadde ut kjenner jeg blir utliknet og istedenfor å bevege meg framover, ender jeg opp med å fare full fart tilbake. Hender og føtter farer fremfor meg og jeg faller inn igjen og finner meg selv sittende på dolokket med døra smellende igjen i trynet mitt. 

Det hele måtte ha sett komisk ut. Det tenkte jeg faktisk med en gang der og da. Andre kan kanskje tenke seg at jeg slo meg. Derfor reiser jeg meg på ny og åpner døra noen sekunder etter at den smalt igjen og denne gangen får jeg forlate det lille avlukket. Siden det smalt såpass bra og siden det var en del mennesker på bussen, tenkte jeg at noen kom til å flire eller spørre om det gikk bra (eller begge deler, hva vet jeg?). Dermed går jeg ut med et glis om munnen, klar for å latterliggjøre hele hendelsen. Men igjen så mye som så på meg. Jeg oppsøkte blikkkontakt og fikk bare merkelige blikk tilbake. Om noen hørte eller så noe, vet jeg ikke. For da jeg kom ut var det som jeg var laget av luft.

Like greit, tenker sikkert du. Men det å bli oversett etter først å ha opplevd noe pinlig, for så å bestemme seg for å gjøre seg klar for en holdning ved kontakt (som man er ganske sikker på kommer til å skje når man kommer ut), og bli oversett, er merkelig nok super pinlig. 

Jeg fortalte mamma siden om opplevelsen og vi endte opp med å fnise godt av bildet - ho av det bildet jeg beskrev, jeg av bildet av hvordan jeg så for meg at det faktisk så ut, gjennom hvordan det var å se det gjennom mine øyne.

Skulle gjerne ha demonstrert med en gif, men vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte å søke etter det. "Falling backwards with hands and feet in front of you", "Falle bakover mens man bremser inne i en buss", "Falle bakover i buss inn på doen fordi bussen bråbremser"

Nei, jeg lar heller vær og håper at dere får et komisk syn av meg falle inn på doen med døra smellende igjen bokstavelig talt i trynet mitt, og kanskje le litt av det

Hemmelig ingrediens!

Her om dagen sto jeg og lagde middag (som alle andre dager). Menyen for dagen var taco og jeg sto og stekte en pakke med kylling og kalkun-kjøttdeig (det rimeligste alternativet til kjøttdeig på Rema 1000). Siden det skulle være taco, så krydret jeg selvsagt med tacokrydder, men siden det var kyllingkjøtt har jeg vanligvis en dæsj med kyllingkrydder sammen med tacokrydderet.

Jeg åpnet skapet over ovnen, hvor alt av krydder står og tok ned kyllingkrydderet. Trodde jeg. Jeg åpnet lokket på siden hvor det er noen få hull og startet med å dunke krydderet ned i kjøttdeigen. "Jøss" tenkte jeg "så lett det er å krydre i dag, vanligvis kreves det mer kraft for å få ut kyllingkrydderet". Så der sto jeg og fortsatte å dunke krydderet i kjøttet før det gikk opp for meg: det var FOR enkelt å dunke krydderet i kjøttet.

Håndbevegelsen min stoppet opp og jeg snudde sakte på beholderen. KANEL. Jeg hadde stått og dunket kjøttdeigen til tacoen full av kanel. Reaksjonen min kan egentlig ikke forklares bedre enn dette:


"Hva er det kjære? Er det noe galt?" hørte jeg fra ute i stua. "Neida, ingenting!" svarte jeg nervøst og tok ned det ordentlige kyllingkrydderet og begynte å frebilsk dekke kjøttet i et fåfengt forsøk i å dekke til smaken. Da kjøttet endelig var ferdigstekt, krysset jeg fingrene for at det ikke ville være noe spor av kanelet igjen. For å være på den sikre siden sa jeg til samboeren min da han kom inn på kjøkkenet for å hente seg mat at "Jeg har hatt en hemmelig ingrediens i tacoen denne gangen" og sa det med et smil om munnen og som at det var sånn det skulle være.

Vi tok til oss mat og gikk ut i stua. Siden vi ikke har skikkelig spisebord, spiser vi enten foran TVen eller foran PCen til samboeren min mens vi ser på noe mens vi spiser. Jeg satte ned tallerkenen og forsiktig begynte å spise. Ingenting merkelig. Jeg skottet over på samboeren. Han la visst ikke merke til noe heller. "huh, kanskje kanelet ikke smakes" tenkte jeg med meg selv og begynte å spise normalt.

De 2-3 siste bitene kom det. Kjøttdeig med tacokrydder, kyllingkrydder og kanel. Komboen var merkelig, men satte igjen en ettersmak i munnen som merkelig nok passet til de andre smakene. Smaken mens jeg spiste den, derimot, er nok til at jeg ikke skal gjenta den feilen flere ganger,

Heretter skal jeg være veldig forsiktig med hvile krydder jeg har i maten, men når sant skal sies så ser de krydder beholderne alt for like ut til at jeg kan forsikre meg om at jeg ikke gjør samme feilen en annen gang

fin måte å prøve ut merkelige kombinsjoner da men

Hverdagen som jobbsøker

Å søke jobb er en langsom og tidkrevende prosess. For å ikke snakke om de utfordringer man møter hver dag mens man er jobbsøker!

Først av alt, så er det vanskelig å få jobb. Å ta en bachelor innenfor noe spennende og finne seg jobb etter det var visst ikke en god idé allikevel. 
"Du er for ung", "Du har ikke nok erfaring", "Du har ikke riktig utdannelse"
Ganske kjente sitater for nyutdannede som skal søke seg jobb. Det virker som at jobbmarkedet ønsker at vi skal være 30, med 20 års erfaring og gjerne en master eller doktorgrad på toppen av kaka. Guess what? Det er et regnestykke som ikke går opp. Det er en særdeles ond sirkel hvor mangel på erfaring holder meg igjen fra å få jobb, som igjen hindrer meg i å få erfaring gjennom en jobb. Beste er nok å sette seg på skolebenken og søke mens man studerer. Og da gjerne studere noe som samfunnet trenger, men som ikke nødvendigvis er noe man har lyst til å gjøre. Jeg f.eks. hater matte, men vurderer å gå lønnsmedarbeider eller regnskapsmedarbeider for å i det hele tatt få meg en jobb utenfor butikk uten å være ekstrahjelp eller tilkalling.

Så kommer problem nummer to. I og med at det er vanskelig å få seg jobb, har man gjerne ikke noe annet å gjøre enn å være hjemme, sjekke NAV.no, finn.no og stirre på mobilen i et fåfengt håp om at i dag så kaaaaaanskje noen ringer og ber meg på jobbintervju. Det vil si at det blir mange dager hvor jeg sjekker nye stillinger (sjokk: det er få stillinger jeg er kvalifisert til å søke på) i løpet av de 10 første minuttene, søke på de få stillingene som dukker opp (i lag med de 3-400 andre som er i samme båt som meg) og deretter er jeg overlatt til kjedsomheten. Joa, det er artig å kunne spille spill hver dag, chille med serier eller anime, og sove lenge. Det er i lengden som er problemet, man blir lei av å gjøre det samme om og om og om igjen hver eneste bidige dag.

Her dukker problem 3 opp: man har ikke råd til å finne på noe annet enn å være hjemme hver eneste dag. Som nyutdanna har man ikke rett til dagpenger og NAV bøller folk fra å søke om sosialstøtte, noe som betyr et stadig minkende budsjett. I starten tenker man at "dette skal jeg klare, jeg får jobb på null komma niks!", mens etter 2-3 måneder innser at man står i fare for å ikke kunne betale de regninger som tikker inn hver måned, få spist mat i det hele tatt og til og med står i fare for å miste stedet man bor. Økonomien som nyutdannet er som kreft, får man ikke behandlet den riktig kan den vokse seg stor og farlig og etterhvert ta livet av deg.
Så ikke bare har man ikke råd til å gjøre noe sosialt, men man har en stadig gnagende økonomi som kan til syvende og sist tvinge en til å flytte hjem til foreldrene sine. Man mister alt av den progresjonen man har oppnådd siden man flytta hjemmefra og må kanskje også flytte fra samboeren og må innlede langdistanse-forhold.

Man ser også alle de jobbene som finnes der ute, uansett om man sitter på bussen, går i byen (for å vindushoppe, noe annet har man ikke råd til) eller om man sitter hjemme og ser på TV. Man ser alle som er på jobb og blir til stadighet minnet om at man selv er arbeidsløs. Man kan se stabilitet i hverdag og økonomi, noe som gjør vondt verre. Det blir som at man er singel på Valentines Day og man er nødt til å ta seg turen ut av huset den dagen.

I det siste har jeg begynt å fylle dagene mine med ting jeg vanligvis ikke bruker tid på. Jeg har bakt min aller første gresskarpai, jeg har begynt å strikke skjerf (ikke fint, mind you, men jeg prøver) og jeg har begynt å se South Park fra starten av. 

Neste steg er å prøve å begynne å trene. Prøve er ordet. Jeg er ikke kjent for å elske trening. Jeg er mer typen som elsker sofakroken, en god film og snacks. Ergo trenger jeg å begynne å trene. Om jeg kommer til å klare å endre noen meninger om det og om jeg kommer til å begynne å like det, er en helt annen sak.

Ønsk meg lykke til!
Jeg kommer til å trenge det...

Sommerjobb og klaging ut av en annen dimensjon

Å jobbe er ikke en selvfølge. Med det mener jeg retten til å ha en jobb og få lov til å jobbe. Til tross for det, klager mange over jobben sin, selv om de ikke ville gått hjemme og ikke fått penger i det hele tatt. Dessverre er jeg en av dem og følgende innlegg er av den klagende typen (du er herved advart om du er allergisk mot klaging)

Jeg startet i min splitter nye sommerjobb mandag denne uka. Uten å røpe for mye, så jobber jeg i en butikk med å selge ting, i hovedsak kjøkkenutstyr og servise. Fair enough. Jeg møtte på mandag og startet på den lange læringskurva man må igjennom for å klare jobben og for å bli ferdig med opplæringstida. Det jeg slettes ikke hadde regnet med, var at denne opplæringsperioden - hvor man skal fotfølge de andre som jobber der og suge til seg kunnskap - kun varte i en uke. 
Rettere sagt: opplæringa mi var på ****** 3 dager!

Og så? tenker nok du som sitter der og fortsatt leser dette klageinnlegget og irriterer deg over at du fremdeles leser, tross advarselen min. Vel, med å være ferdig med opplæringa betydde nemlig at jeg skal stå helt alene i butikken og det flere timer i strekk. Ingen som står ved siden av. Ingen som rusler rundt i butikken (av medarbeidere, mer enn nok kunder). Ingen som sitter på bakrommet man kan rope på. INGEN. 

Så da kommer kunder innom og stiller vanskelige spørsmål om servise jeg aldri noensinne har hørt om (eller interesserer meg for), kakefat med spesielt dekor, firkantede frokostasjetter eller andre tullete spørsmål, som jeg da står med skjegget i postkassa og ikke kan svare på. Ikke vet jeg om vi har det merket inne. Ikke vet jeg om vi får det inn eller når det evt. blir. Ikke vet jeg hvordan jeg skal bestille det til kunden. Min beskjed fra oven: ring oss eller si at vi skal kontakte kunden ved en senere anledning, så skal de andre ansatte ta tak i det. Som forøvrig kun er 2 andre mennesker, fordi de egentlige ekstrahjelpene baila og dro på sommerferie HELE sommeren igjennom. 

For å være ærlig, har jeg strenge krav til meg selv. Jeg er av typen til å forvente at jeg er ekspert før jeg starter å jobbe og før jeg får opplæring. Jeg vil yte mitt beste ovenfor alle, hele tiden, dermed blir mine egne krav så skyhøye at jeg aldri lever opp til dem. Ting tar tid. Det sier medarbeiderne mine, samboeren min, og foreldrene mine. Men hvordan i all verden skal jeg komme til "senere" om jeg får fnatt og angst av å gå på jobb nå? Etter 4 dager i jobben?

Slutte kan jeg ikke, fordi vi nå er 3 og sjefen (som er en av dem) skal ut i ferie snart. Deretter hun andre. Kun et langvarig sykehusopphold er grunn nok til å ikke jobbe, si opp er helt ute av bildet (de trenger meg sårt og jeg får aldri en god referanse senere ut av dem om jeg slutter nå). Dermed er jeg stuck med 3 uker med jobbing i strekk (mer eller mindre), hvor alle vaktene inneholder minst 4 timer hver dag alene. Med kunder. Med mulighet til å drite meg ut og gjøre noe feil.

So? tenker nok du nå og himler med øynene (nei, det dukker ikke opp noen fucka Mr. Grey her). Jeg skal nemlig jobbe mandag til lørdag, med kun søndag fri, i 3 uker sammenhengende. Dersom jeg har problemer med å takle alenevakter psykisk nå, da blir de neste 3 ukene rene helvete for meg. Og å komme rett fra skolebenken til 8 timers stående jobb, er søren meg ikke lett. Blir heller ikke bedre av at jeg har masse venner som snapper feriebilder til meg, poster feriestatuser på FB eller kundene som kommer inn i lette sommerklær, hvor jeg står med mine lange, svarte bukser og langermede genser. Alt selvsagt i svart.

Jeg og samboeren min trenger sårt denne inntekten, men hvor skal jeg sette grensa for hvor mye jeg skal pine meg selv? Skal jeg kjøre på veggen så hardt og kollapse totalt før jeg skal si stopp? Eller er det bare meg som er sytete og vanskelig? En ting er krystallklart: dette er IKKE min fremtidige jobb hvor jeg skal jobbe hver dag i resten av mitt liv...

Sånn! 
Nå har jeg klaga nok og siden du leser dette har du (antageligvis) lest hele greia. Klapp på skulderen til deg! Om du er enig med meg eller synes jeg er en sutrepave til de grader, spiller ingen rolle. Du tok deg tida til å høre (rettere sagt lese) på klaginga mi, det setter jeg umåtelig stor pris på. Takk skal du ha :)

Håper du har en bedre sommerferie og hverdag om dagen enn meg!

Jobb-gruing

Vi har alle vært der eller kommer til å havne der: å ha en jobb man gruer seg til så mye man ikke klarer å sove eller man går til jobb med en klump i magen. En jobb man kun har for å tjene penger, men så fort muligheten byr seg, så slutter man.

Jeg er der nå. Sitter her tidlig om morgenen og har en klump i magen som ikke vil bort og en ekstrem trang til å ringe og si at jeg er syk, til tross for at jeg er frisk. Søvn i natt ble det lite av, mindre enn 5 timer, samme som sist (som var første vakta mi)

Jeg håper virkelig jeg finner meg noe annet snart, for dette orker jeg ikke stort lenger!
Hva gjør man ikke for å få en inntekt? 

 

Håper dere andre har en bedre start på dagen enn det jeg har!

Omplassering for hunder - en ny sjanse for menneskets firbeinte venn

I de siste månedene har jeg og samboeren min prøvd oss litt fram med utplasseringshunder. Dette er hunder som trenger et nytt hjem, pga. deres forrige hjem ikke kunne ta vare på dem lenger. Det er massevis av hunder som trenger nye hjem og siden vi hadde tenkt oss å skaffe oss hund før eller siden, bestemte vi oss for å i alle fall være hundepasser/krisehjem i en periode. Avgjørelsen er en av de bedre vi har gjort sammen som par!

Først passet vi på ei frøken ved navn Lumi. Hun var en Jack Russell terrier og hadde mye personlighet, nesten litt for mye til tider. Her er noen bilder av henne:

Som sagt, var det til tider vanskelig å hanskes med henne, spesielt siden hun helst ville ha rom for seg selv og vi måtte respektere hennes private boble ofte. Noe som ble problematisk da hun hoppet opp i senga til oss for å sove der, men sørget alltid med å vente til vi hadde sovnet. Vi våknet og ba henne å gå ned, noe hun svarte med å knurre dypt og truende til oss, men hoppet ned og la seg i buret. Og så skjedde det samme igjen. Og igjen. Og igjen. I løpet av 1 natt var hun opp og ned minst 3-4 ganger, som resulterte i dårlig søvn og mye gretne miner her i huset mellom oss mennesker. 

I tillegg likte hun svært dårlig andre hunder og gikk til angrep om de kom for nære. Ikke lett å holde henne unna på et 1 meters bredt fortau og ingen steder å gå for å holde henne unna slike møte-situasjoner, enda verre når eieren av den andre hunden gjerne lot hunden sin gå helt inntil Lumi mens ho selv ble holdt unna og i ultrakort bånd.

Pga. denne problematiske oppførselen, måtte vi innse at hun ikke var noe for oss, spesielt som førstegangseiere. Neste vi fikk på besøk var Buddy:

Buddy var en mellom-schnauzer og var ekstremt glad i kos og oppmerksomhet. Beste han visste var å kunne stå med forlabbene sine oppe på brystet mens han ble klødd. Gjerne også sitte på brystet mitt mens han fikk kos, jeg følte meg fysisk undertrykket, haha!

Problemet var at jeg kjente raskt at allergien min slo inn - for jeg er pelsallergiker, men hunder med moderate mengder pels går greit. Buddy hadde mye, litt for mye, som resulterte i store pelsdotter på gulvet og meg som reagerte hele tiden. Mest gikk det på at jeg var sliten hele tiden, jeg nøs, klødde i nesa & øynene, og klødde konstant overalt. Veldig koselig hund, men virkelig ikke noe for oss dessverre...

Etter Buddy tenkte vi at det ikke kom til å bli noen flere, spesielt siden det lå få andre hunder ute vi kunne tenke oss. Attpåtil koster omplassering 7000,- og uten fast jobb på meg og samboeren min som skal studere til høsten, har resultert i en usikker økonomisk tilstand for oss. Jeg  skaffe meg jobb i løpet av de neste 6 månedene, for ellers går det enda verre med oss. Dermed la vi det litt ifra oss å ha omplasseringshunder, før vi fikk en melding i dag...

... om Rocky. Han er en strihåret dachs, nøyaktig samme type mamma har hjemme og som jeg har vokst opp med. En rase jeg ikke bare kjenner, men også elsker. Han er på besøk hos oss nå og skal ha ham i noen dager (ubestemt tid), men tror ikke vi ender opp med å adoptere ham, spesielt ikke med våre ustødige økonomi. Men igjen, dersom jeg faktisk får noen av de jobbene jeg har søkt på, får jeg en ekstremt god inntekt (400 000 i startlønn!), så er det muligheter for å beholde ham. Enn så lenge får vi bare nyte at han er her og at han viser oss kjærlighet og ømhet allerede.

Noen bilder av Rocky:




Siste bildet hadde han klatra opp mellom armene mine frivillig og starta med å vaske hele ansiktet mitt med hundesikkel og dårlig ånde. Herlig for samboeren når han kommer hjem og skal kysse meg (noooooot)

17. mai

Dagen hvor alle Facebook-sider, Snapchat-historier, Instagram (you name it!) er fulle av "Gratulerer med dagen!"

"Alle" går i tog, "alle" spiser is, "alle" har det koselig og er med venner og/eller familie. Du skjønner sikkert hva jeg sikter til her. "Alle" er fremdeles ikke alle.

Ikke nok med de som faktisk må jobbe i dag, bl.a. for å passe på overstadig berusede mennesker, sørger for at dagen blir trygg for alle sammen, pluss andre som er nødt til å gjøre noe annet enn å feire, men jeg tenker på enda en gruppe som kanskje ikke blir sett. Studenter.

De fleste tar seg tida og råda til å fly/toge/busse hjem for denne anledningen, droppe alt av pensum og eksamensøving, for å være sammen med venner og familie.
Tenk på de som ikke tar seg råd, de som ikke tar seg tid, de som ikke kommer ifra. De som faktisk drar seg opp den 17. mai, kler på seg noen litt finere klær og går på skolen for å lese. Eller pugge. Eller kanskje sitter hjemme og føler seg mer ensom en noen gang.

Jeg for min del hadde sett fram til en 17. mai med tivoli. Dette er den ene dagen jeg kan leke unge igjen, fly mellom karuseller og prøve å fiske kosedyr for morroskyld. maks 300 kr går med på en dag som denne. Men i år tar jeg meg ikke råd, spesielt siden jeg må isåfall dra mutters alene. Noe jeg ihvertfall ikke vil. Bare tenk på unger, de vil helst ha med seg noen de stedene de skal og de blir påbudt det til og med. Men så fort man når den magiske grensen ved 20 og man studerer vekk fra hjemmet, så må man legge planer og gjerne investere i en sykelig dyr bunad og invitere seg selv med på ting. Noen konfirmerer seg nemlig ikke (av fri vilje!) og dermed ikke har en bunad.
Poenget mitt er at det finnes folk som føler seg så innmari alene som dager som 17. mai, at det å stå opp av senga og gjøre noe gjør vondt. Spesielt å logge seg på Facebook for å se "alle" andre feire sammen med dem de er mest glad i. 

Uansett, nok syting fra min del. Håper du som leser har hatt en fin dag i dag, og at du har skjenket de som ikke har noen å være med i dag en tanke.

Bacheloroppgave - spørreskjema (hjelp meg!)

Som mange andre, så går det lang tid mellom hvert innlegg. Som en troll-i-boks har jeg bestemt meg for å poppe opp på nytt og slenge inn et innlegg

Grunnen til at det har vært stille er mange. Problemer hjemme, flytting og ikke minst siste semester med utdanning. Jeg står bokstavelig talt på terskelen til arbeidslivet og til "voksensommen".  Før jeg kommer så langt at jeg tar steget ut og er "fri" fra skole en gang for alle, må jeg igjennom 2 kjedelige fag og bacheloroppgava. Som er grunnen til innlegget mitt:

Jeg har laget en spørreundersøkelse som jeg skal bruke i oppgaven min. Den er kort, på ca. 10 spørsmål og tar ikke mer enn 2-3 min maks
Det er viktig for meg at jeg får nok svar på denne, og as we speak har jeg kun omlag 20 stk. Målet er minst 1-200, aller helst mer!

Om du leser dette, kan du være så snill å gå inn på den, svare på den og hjelpe meg litt på vei? Det hadde gjort meg uendelig glad!

>>Klikk her for å komme til undersøkelsen<<

For de spesielt interesserte kan til og med lese besvarelsen etter at den er ferdig og levert, det kan hende at jeg legger ut noen deler av den her (legger jeg ut alt står jeg i fare for at noen kan kopiere den, haha)

Kort handler oppgava mi om ære i Vesten, mer spesifisert Skandinavia. Jeg skal ta for meg hvordan både minoriteter og majoriteten ser på ære og om det er et begrep som kan brukes selv i dag eller om deler av det kan gjenbrukes.

På forhånd takk! :)

Eksamen og frisørtime

Lenge siden sist!

Har vært opptatt med diverse greier (eksamen...), så har ikke hatt ork eller noe spesielt å blogge om i grunn.

Nå nærmer det seg juleferie for meg også, men har måttet lide meg igjennom en masse statusoppdateringer om juleferie og snø og fri. Om noen dager skal jeg også kaste lua i været, juble høylytt, for så å gå smålig flau hjem fordi jeg gjorde noe sånt mens andre så på. 

Og hvordan kan man bedre feire et semester ferdig og kun 1 semester igjen av utdanningen min? Klippe håret. Selvsagt har jeg ikke råd til å gå til frisøren for å gjøre noe drastisk, noe som har gjort meg nødt til å oppsøke ikke-frisører i løpet av de siste årene. MEN nå har jeg fått meg en avtale med ei som skal ha eksamen i frisørklipping og jeg får dermed en gratis klipp og farging, noe jeg får helt gratis! Eneste negative er at jeg ikke får velge selv hvordan håret mitt skal bli, men jeg synes det er på tide med å prøve noe nytt noe :)

Jeg er mye mer gira på det enn eksamen og med kun 1 dag igjen med lesing begynner jeg å føle på nervene og brenningen under føttene som dukker opp rundt eksamenstider hos de som ikke har lest så mye. Flaks for meg er det siste faget mitt et mer praktisk fag og jeg har jobbet med stoffet ganske godt opp igjennom semesteret, så jeg er ikke veldig bekymret akkurat. Håper jeg likevel unngår uheldige og unødvendige overraskelser på selve eksamenen! 

Slenger med et bilde for å spice opp innlegget:


Backpacker, blir aldri lei det spillet, uansett hvor gammel jeg blir!

Stans mobbinga for svarte!

http://www.vg.no/spesial/2014/odin/

«Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe uansett»
Odin ble mobbet på to ulike skoler. Han ble bare 13 år.

Dette er en sak som mange har fått med seg. Sikkert mange som har delt og mange som hatt formening om også. Jeg skal slenge meg på og være en av dem. 

Som alle andre, så visste jeg at dette kom til å bli trist å lese. Jeg var forberedt på tårer og å føle meg nedfor. Det jeg sitter igjen med kunne jeg virkelig ikke forestilt meg.

Jeg er trist, tårene renner nedover ansiktet som to fosser, men jeg er også mektig forbannet ovenfor disse skolene. Den siste gjorde riktignok noe med saken, men den første? Makan, er det MULIG å være så trangsynt, egoistiske, selvsentrerte, jævler som ikke tenker på noe annet enn økonomien sin og omdømmet sitt? Når noen blir overhodet mobbet på noen som helst måte, da spesielt FYSISK så må ting skje pronto. Å gjemme gjenstanden som det går utover er som å slå hendene for øynene når man er i ferd med å frontkollidere med en lastebil, begge i 100 km i timen. Du skjønner tegninga, begge deler hjelper like lite.

At noen skal ha det slik på skolen, der hvor man skal oppholde seg mesteparten av dagen i 3 år (eller 6, om det er en sammenslått skole), er ille. Tanken er uutholdelig, å faktisk gjennomføre det er enda verre. Og når man tar mot til seg og sier ifra at man ikke har det så bra, så får man bare slengt i trynet at "det er din egen feil at du er mobbeoffer, vi driter i om du har det vondt så lenge jeg får lønna mi og kan gå hjem og spise middag". Okei, dette var overdrevent og de sa det ikke slik, men måten de oppførte seg på og behandlet hele saken er nøyaktig det samme.

På samme tid kjenner jeg at jeg fysisk føler meg dårlig og til og med kvalm. Norge skal liksom være verdens beste land å bo i og så er det noen som har det slik? At selvmord er den eneste formen for utvei og/eller hevn mot mobberne? Jeg håper inderlig at mobberne som var med og bidro til at denne stakkars gutten fikk en så jævlig hverdag i så mange år har fått høre om dødsfallet hans. Og fått pekefingeren: "DETTE ER DIN FEIL OG DIN FEIL ALENE!" Dermed kanskje de kan gjøre noe med sin egen adferd og gjøre en forskjell. For det er de som tidligere har mobbet eller blitt mobbet som bidrar mest mot mobbing, de vet hvordan det har vært, enten på den ene siden eller den andre.

Sett fra en annen side, dersom dette ikke blir gjort noe med og det fremdeles om noen år er noen som har det like jævlig, hvor stor sannsynlighet er det ikke for at vi får USA-liknende tilstander her og dermed også skole-massakre? Når noen får nok og tipper over kanten, hvem er det som faller da, offeret eller mobberne? Må vi faktisk ha en slik situasjon før alle som en (høyt oppe i systemet, lærerne i midten og selve elevene) skjønner at man ikke skal mobbe? Må vi være nødt til å ha en slik situasjon for at fremtidige mobbere skal ha noe å frykte og dermed la vær? Jeg håper inderlig ikke det...

Å radere mobbing totalt er et omfattende prosjekt, men jeg tror at det er oppnåelig, så lenge alle er med og drar på lasset. Ingen slipper unna, ingen er "unntatt" regelen, dermed kan man gjøre en forskjell. 

Jeg kan med hånda på hjertet si at om jeg får oppleve noen som blir mobba i mitt nærvær, så kommer jeg til å gripe inn. Om det så koster med en tur på sykehuset. Mobbing er så sablameg ikke greit!

Frustrasjon

Å være introvert (eller å ha tendenser til det) er ikke alltid en lett ting. En ting er at man blir generelt nervøs og stressa rundt mennesker når man først er ute, la oss si på skolen. Dette løses ved å ha minst mulig kontakt med folk når man først er ute, snakke minimalt med de man må snakke med/de som snakker til deg, eventuelt bare bli hjemme.

Hjemmet blir det viktigste og tryggeste stedet du kan være. Et fristed hvor man slipper å interagere med fremmede mennesker og slipper å være stressa hele tiden. Et sted hvor skuldrene senkes og det daglige livet kommer på avstand. Riktignok kan man ha folk boende hjemme hos en, som f.eks. bofellesskap, men dersom man kjenner disse på forhånd blir det mindre stressende. Det er selvsagt aller best når de er bortreist.

Det er tilfellet nå, de er bortreist for uka og kun meg og typen hjemme. Jeg slapper mer av enn noensinne. Problemet er de under oss.

For når jeg sitter her og slapper av, ser på Dr. Who, spiller litt Ragnarok Online 2 (MMORPG jeg bruker en del tid og krefter på) og gjør ting jeg vanligvis gjør i helgene, som introvert, så har de under oss (som er tydeligvis ekstroverter) fest. Greit nok. Jeg slipper å være der, jeg bryr meg ikke om bråket de lager og alt er fryd og gammen. Før idiotene av noen gjester dukker opp.

Tingen er at vi har 2 dørklokker. Deres ser gammel og ikke-i-bruk, mens vår er nyere og ser i-bruk ut. Derfor har folk ringt på feil en del ganger før. Jeg rettet det opp ved å skrive hvem som bodde hvor. På et halvt A4 ark. Hengt på døra i øyehøyde (min vel og merke, men jeg er lav), ganske synlig for alle. Der står det veldig tydelig hvem som bor hvor og hvilken farge på dørklokkene som hører til hvor.

ALLIKEVEL klarer folk å ringe på feil. Det skjer hele tiden. Enten det er fest eller ikke. Alle kan ta feil og det er ikke noe skade i å ringe på feil, right?
FEIL. Jeg tar skade av det. Ikke fysisk, men psykisk.

Når det ringer på, skvetter jeg til, jeg får vondt i magen og i mellomgulvet, hodet mitt tar av i mulige sosiale utfall og jeg stresser maks på noen få sekunder. Nok til at jeg har ødelagt den neste timen for meg selv. Kan jeg noe for det? Nei. Kan de som ringer på noe for det? Ja, men de er for fulle til å gjøre noe med det.

Spørsmålet mitt er: Hva skal jeg gjøre? Fortsette å ha kveldene mine ødelagt? Snakke med de under oss, som egentlig ikke har kontroll på de som kommer pga det er tydeligvis en fest som whoever kan dukke opp på? Eller skal jeg ta steget med å ringe huseieren (han vi leier fra) og sladre på de under oss? Det er egentlig ikke lov med fest i bygget, men det driter de lang marsj i og har en fest minst 1 gang i uka. Gjerne høy musikk og masse støy torsdagskvelder også. 

Jeg er på bristepunktet egentlig, ellers ville jeg aldri ha publisert dette offentlig, jeg ser på dette som en del av prosessen med å fordøye dette. Min introverte side, festmenneskenes ape-gjester og min samvittighet går rett og slett ikke over ens.

 

Hva bør jeg gjøre?? D:

Made my day!



Trøtt

At jeg fremdeles er våken nå er et under. Har vært våken siden halv 6 (05.30) og er fremdeles våken og oppegående (såvidt). Sånn går det når man får legetime tidlig på morgenen og må dra langt til legen.

Tror kanskje jeg skal gå og legge meg snart, haha!

Ebay for alle penga

(jeg er virkelig i slaget i kveld med blogginga mi, bare understreker prokastineringa mi i grunn)

Jeg har lenge vært medlem og brukt meg av ebay. Ikke før i går, da i hovedsak fordi jeg kjedet meg og var en smule apatisk, fant jeg ut hvor mye spennende det faktisk er der. Lagt inn bud som en gal og søkt på sinnssyke mengder med ting. Dermed har jeg endt opp med noen skikkelige gode deals og kan meddele at jeg har disse "crazye" budene inne atm:

Jeg mener, 7 øre for en vare + fri frakt? Mer studentvennlig finner man ikke. Om jeg trenger varen, er en helt annen sak. Alltids spennende med nye ting i posten da! Kanskje derfor jeg er brevvenn med så mange, i og med at jeg elsker å finne ting i postkassa mi som er ment for meg og som ikke er regninger eller uadressert reklame

Urgh, semesteroppgave...

Tror faktisk at en av mine bedre egenskaper er prokastinering. Har hatt ganske lenge til å gjøre en oppgave, men gjort skrekkelig lite. Nå er det ca 5 timer igjen og jeg har skrevet det meste, men må skrive den ferdig, legge til kildeliste, etc. 

Kjenner jeg meg selv for rett, så kommer jeg ikke til å gjøre den ferdig før 1 time før og levere den rett før fristen går ut. 

Kan ærlig si at jeg ikke er så spesielt gira over faget generelt, exphil er ikke akkurat yndlingsfaget mitt!

Noen andre som gjør noe mer morsomt i dag enn meg?

Meg neste semester

Dette er meg neste semester, når jeg skal begynne på bachelor-oppgaven min




02.10.2014

Fine corgien c:

01.10.2014



Morsomme bilder som innlegg

Det å finne opp noe å blogge om, er ikke alltid like lett. Jeg skjønner nå hvorfor de fleste blogger om ting som endrer seg fra dag til dag, som hva de har på seg og slikt, men i og med at jeg har en garderobe som ikke er spesielt fotogen (ikke alt jeg eier ser like bra ut, men jeg har et personlig forhold til alle mine plagg), så kommer det ikke så ofte innlegg fra min side.

Morsomme ting som skjer i hverdagen er det dårlig av, med mindre jeg driter meg helt ut og faktisk har lyst til å fortelle om det, dvs. ganske sjeldent (men det skjer!)

Ergo, tror jeg at jeg vil dele med meg noen bilder i ny og ne, da morsomme bilder som kanskje kan få folk til å trekke litt på smilebåndet og kanskje bli litt lettere til sinns av.



Og ja, jeg elsker hundebilder, spesielt av corgier og dachser~ Blir nok en del av de fremover

Husmødre

Husmødre. Noe ute av tiden, noe som gjerne blir satt i en negativ kontekst, evt. knyttet opp mot rikdom. Jeg kan forstå at noen kvinner vil ut av huset og gjøre ting, gjerne også bidra til det økonomiske i husholdet. At dette skal være det ultimate mål for alle kvinner, synes jeg er ganske teit.

Jeg for min del synes jeg selv har egenskaper som egner seg for en husmor-rolle i større grad enn på en arbeidsplass. Lat er jeg kanskje, men ikke når det gjelder ting i hjemmet, jeg er heller flinkere til å prokastinere skolearbeid eller andre ting som må gjøres enn oppgaver knyttet til hjemmet.
Rydding er en hobby og skjer automatisk for meg, jeg digger å bake og lage mat, rengjøring tar jeg ganske seriøst og gir meg ikke før ting skinner og er renere enn da det var nytt,

Dessverre tviler jeg på at jeg kan bli en husmor når jeg blir eldre. Jeg har stor gjeld (utdanning...) som må tilbakebetales og det skal godt gjøres for typen å finne en jobb som skal betale alle regninger som vi får, uten at vi skal leve et dårlig liv pga. min hjemmeværende status.

Litt usikker på hvor jeg vil med dette innlegget egentlig, men ville bare uttrykke mitt ønske om at husmor-rollen kan bli litt mer godkjent og akseptert. At dersom man har muligheten til å gi mannen et godt hjem, unger som har en mor som stiller opp hele tiden for dem og ha et hjem som man kan kalle sitt eget.
Jeg for min del vil veldig gjerne være en husmor i fremtiden!




 

Betennelse i beinet

Den siste uken har beinet mitt bestemt seg for å streike. Noen tråkker over og får vondt, andre faller og lander feil. Jeg, derimot, våkner opp klokka 3 på natta av at beinet mitt (mer eksakt foten og ankelen) er i ekstreme smerter og jeg kan kun sammenlikne det med å ha migrene bare i foten. Hva jeg har gjort, vet jeg ikke, vet bare at det gjorde insanely vondt. Måtte til og med ha smertestillende for å klare å sovne igjen.

Morgenen etter var smerten fremdeles ikke borte og fant ut at jeg heller ikke klarte å gå på beinet i det hele tatt, noe som gjorde selv å gå på do (3 meter fra senga, maks) vanskelig, vondt og jævlig. Endte opp med å avlyse et viktig møte jeg hadde med gruppa mi i Arbeidsmiljø og dro til legen istedenfor. 

Hos legen antok vi at smerten var senebetennelse eller muskelbetennelse, noe som jeg antagelig har hatt siden Japan (hadde likedan vondt og ubrukelighet av beinet mitt i Japan som også kom helt uten videre), og jeg ble satt opp på betennelsesdempende. Foten hovna temmelig mye opp også, dermed hadde jeg ikke noe annet valg enn å starte med å bruke krykker for å ikke overbelaste beinet for tidlig. 

Ser temmelig ille ut eller hva? Hevelsen var ikke bare på siden av foten, men også i overgangen mellom fot og legg, noe som i seg selv gjør det vanskelig å sette foten ned helt. 

Dette var da onsdag og i dag er det søndag. Jeg har fremdeles vondt i beinet, men jeg klarer å gå litt mer normalt nå og definitivt uten krykker. Fant også ut hvor håpløst dårlig form jeg er i ved at jeg er mektig støl i armene etter å ha gått med krykker da jeg møtte på skolen på fredagen mellom 9 og 4 + en del reising hit og dit. Buss og krykker er heller ikke en heldig kombo, spesielt ikke når man skal scanne kortet når man kommer inn og man blir sluppet på først...

Slik har da uka mi vært, med lite lesing, masse smerter og piller, og generelt en masse oppgaver på skolen og her hjemme som har bygget seg opp mens jeg ikke hadde muligheten til å gjøre dem. Ser en travel tid komme nå snart og litt deprimerende at jeg ikke har skikkelig fri før uti november. Null høstferie på meg altså, dermed får jeg bare ta disse dagene jeg har vært krøpling som en slags ferie.

Må også komme meg til en naprapat, evt. også en massør for å finne ut av hvorfor jeg får slike hevelser og smerter sånn helt uten videre. Kan ikke fortsette med å ha et slikt bein som streiker hver 2. eller 3. måned.

Håper du som leser har hatt en bedre uke enn meg!

Linea gjør ting hun ikke kan - finne fram på fremmede steder

Dette er det første innlegget jeg skriver på det nye nettbrettet mitt! Det er ikke så nytt lenger nå, men må markere første innlegg litt da :)

Tenkte jeg skulle dele med meg 2 ting som skjedde mens jeg skaffa meg det.

Det var en hverdag og jeg hadde for noen dager siden kjøpt meg nettbrettet jeg hadde så lenge gått og sikla på, Microsoft Surface 2. Elkjøp hadde det, men ikke tastatur/coveret til det, så da bestemte jeg meg for å kjøpe det et annet sted - en annen Elkjøp i området, haha!

Greia var at jeg visste hvor denne andre Elkjøp lå i teorien, men hverken jeg eller kjæresten min har dratt tid i buss før, så jeg måtte dra alene ut på måfå. Det første som skjedde var at jeg fikk ei dame ved siden av meg på bussen som virkelig ikke lukta godt. Mange kan si at å ha på seg for mye parfyme lukter vondt, at noen nettopp har kommet fra trening lukter vondt eller at røyk lukter vondt. Jeg har ikke noe i mot noen av dem, men alle sammen samlet på ett sted, konsentrert og attpå til gammel ble for mye for meg.

Dama lukta rett og slett som om hun ikke hadde vasket seg på 2 uker (gammel svette), at hun røyket som en svamp og ikke gjorde noe med å endre klærne hun brukte om og om igjen, og på toppen av kransekaka hadde hun "pyntet" seg med å ta på seg parfyme (evt. for å skjule stanken ellers) og antageligvis en flakse for mye. Jeg er glad hun ike skulle veldig langt, i alle fall ikke langt som meg, men det var pyton  sitte der og måtte holde ut uten å holde seg for nesa eller komme med en kommentar. Hun visste det sikkert ikke eller tenkte over det og jeg har faktisk ikke hjertet til å såre noen fremmede mennesker som antagelig ikke vet bedre.

Vel fremme var jeg en av de eneste igjen på bussen. Omgivelsene var forlengst ukjente og jeg ble en smule redd for at jeg ikke skulle finne fram allikevel. Jeg gikk av bussen på det som sto at var siste stoppet, men bussen fortsatte i den retningen jeg antok at jeg måtte gå, så det ble en unødvendig gåtur der. Der framme var en rundkjøring og der måtte jeg ta til høyre, for der skulle det ligge et kjøpesenter rundt hjørnet. Trodde jeg...

Det var mer å gå enn det jeg trodde og da jeg kom fram, møtte Expert skilter meg enn Elkøp sine og jeg ble skikkelig nervøs. Hvor i alle dager er jeg nå og hvor er Elkjøp hen, tenkte jeg fortvilet. Jeg fortsatte å gå og heldigvis hadde stedsansen min det for godt å inntreffe seg der og da, så jeg fant fram dit jeg skulle, kjøpte det jeg skulle ha og kom meg samme tilbake igjen, og senere hjem. Men tenk om jeg ikke hadde funnet fram, det er en god sjanse for at jeg hadde gått meg bort.

Bare å ringe etter hjelp eller bruke GPS? Nope, telefonen min døde i bussen på vei til Elkjøp og jeg hadde ikke med meg noen lader i det hele tatt. Ikke møtte jeg på noe særlig med mennesker heller, så hadde måttet lett etter mennesker for å spørre etter hjelp.

 

Håper det dukker opp noe morsomt noe snart sånn at jeg kan dele det med dere!

Det skal så lite til for å få en i godt humør

Enda en vanlig dag omme, en ganske lang en også for å si det mildt. Ville bare dele med meg en koselig begivenhet som mange sikkert kan kjenne seg igjen i og som faktisk ikke skjer så altfor ofte.



Her står jeg og venter på bussen, bussen kommer og jeg går ombord. Der blir jeg møtt av den blideste bussjåføren jeg noensinne har sett. Han smilte med hele seg og gav fra seg en skikkelig munter "Hallooo" (om noen har sett "Horton redder en Hvem", så var det en kliss lik Hallo som den han gir fra seg da han ropte ned til Hvem'ene)

Slikt gjør meg i godt humør, for mange grinete mennesker som kjører buss der ute. 

Ha en fin dag videre og spre glede til alle dere møter! :D

Brevskrivning

Jeg har en del rare hobbyer, en av den har jeg allerede delt med meg (Pokemon-kort samler), men jeg driver også med god gammeldags brevskriving. Det er som det høres ut, man skriver om seg selv, det som har skjedd og slike ting, legger brevet i en konvolutt, setter på et frimerke som koster en formue og sender det avgårde med posten. Noen brev skal kort, andre langt.

Brevvenner er også noe som kommer og går. Noen får ikke brevet ditt og andre glemmer å svare på ubestemt tid. Noen lar sikkert også vær pga tidsproblemer, pengeproblemer eller interesseproblemer. Jeg har hatt mange opp igjennom tiden, en liste som kan inkludere: USA, Japan, Sør-Korea, Polen, Italia, Frankrike, Tyskland, Kina, Finland, Russland, Sveits, mm. 

For å finne slike mennesker som er villige til å brevveksle med en, er ikke lett. Men jeg har vært på saken i en del år og har 2 sider som funker for meg:
- www.japan-guide.com
- www.interpals.net


Den første får man som regel kun folk fra Japan eller folk som utveksler i Japan eller folk som vil lære seg japansk. Jeg var en av de sistenevnte og i 3. vgs fikk jeg en del brevvenner via den siden. Da jeg begynte å få en del i Japan, ville jeg ut i den store vide verden også, det måtte jo være noen der ute som  også ville skrive brev! Dermed måtte jeg finne meg enda en side, nemlig den under.

 


Den under, interpals, har brakt meg mange brevvenner som jeg har og som jeg har hatt. Men det er en stor nedside ved den siden. Om man er blond, ser oppegående ut og blid, så blir man nedrent med forespørsler om ekteskap og om å komme til det og det landet. Visse land i Afrika, Morocco, Tyrkia og Algerie er en av de verste. Jeg er online i 1 min og jeg får 3-4 nye meldinger fra forskjellige mennesker. Online 1 time = 20-30. Du kan selv tenke deg hvordan det er å være online en hel dag. Noe jeg har begynt å gjøre. Jeg blir bedre i engelsk og jeg får meg her og der noen gode samtaler. Dessverre mange, altfor mange, dårlige og frierirske. 

Venninna mi, som også er blond og svært så oppegående, lagde seg også profil der og vi innså fort at teorien min stemte. Hun også ble oversvømt med massevis av kåte, single mannfolk som bare er ute etter en ting - trofé-kone som de kan vise fram og få ære/stolthet av. 

Hva gjør man ikke for å få nye brevvenner som faktisk er koselige?

 

Noen andre som bruker denne siden eller som kunne tenke seg brevvenner fra alle verdenshjørner?

Enda et år forbi

Dagene går og går og før man vet ordet av det, så er man et helt år eldre. I dag gikk jeg fra oddetall til partall enda en gang, så nå er jeg endelig 22 (ingenting spesielt som skjer da da men)

Dagen i dag har gått med til å ha fri. Har riktig nok starta med skole igjen, men tok meg fri i dag (rettelse: timeplanen min er tom på onsdager) og slappa av med å sove lenge. Tok meg en tur opp på skolen, Dragvoll, for å ta i mot studentposen. Det er en pose med masse prøvesmaker og kuponger som studenter kan benytte seg av. Konkurranser er det også plenty av også. 

Da jeg kom hjem, satte jeg meg ned for å slappe litt av, det er tross alt bursdagen min, så da jeg barrikaderte jeg meg foran TVen med det dere ser under: Dr. Who, glasscola og sjokolade. 

Etter en episode ringte kjæresten, som var ferdig på kurset han var på, så da dro jeg inn til byen igjen. Der dro vi først på Mong Sushi, som i min formening er den beste sushi-sjappa i hele Trondheim, og kjøpte et ganske stort brett med sushi (som vi forøvrig fikk rabatt på siden det var bursdagen min, sa Mong). Etter det ble jeg først dratt med inn på Outland, hvor jeg fikk lov til å shoppe for 400 kr, på hans regning. Narvesen og 7eleven sto for tur etter det, de har bursdagsgave til alle som har bursdag og er medlem av ordningen deres. Der fikk jeg 3 boller, 1 cookie og 2 kaffe (sa neitakk til det siste, takler ikke kaffe).

Vel hjemme ble det sushi-spising og film.

Avsluttet dagen med en flaske med vin (sparkling white wine som smaker som cider uten den ekle søtsmaken) og mer Dr. Who og nå er hodet tungt og lett på samme tid og jeg er klar for senga. Skulle ønske det var helg og ikke onsdag vil ikke på skolen de neste dagene, bare fortsette å daffe! :<

Håper dere har hatt en like knalldag som meg i dag!

Oppstart på skolen igjen...

Riktignok var første skoledag i forrige uke, men dette er den første uka med full timeplan... Må si jeg gruer meg til å starte igjen, for dette semesteret skal jeg ha masse kjedelige fag.

Sånn ca nå begynner kanskje du å klage, dersom du går på vgs eller er ute i fast jobb, men tro meg - dette er en ganske full uke når det gjelder universitetet. Hadde 2 slike felter et helt semester, var skikkelig avslappende og lettere å følge med i svingene.

Mandagene og torsdagene mine kan enten bli himmel eller helvete. Jeg vet ikke enda, i og med at faget starter opp i dag. Det er Arbeidsmiljø og går ut på at vi skal lære oss paragrafer og slikt som omhandler arbeidsmilø på arbeidsplasser, enten det er kontor eller bygningsplass. Det er ikke så veldig mye pensum (ikke som i de andre fagene i alle fall) og jeg håper jeg har valgt riktig. Ja, du leste riktig, jeg har frivillig valgt å ha dette faget. Jeg liker cases og lover, bare ikke å ha det som jobb og måtte lære meg gammeldansk. Men i og med at loven skal fornyes, så valgte jeg i grunn bort juss-studiene for ingen grunn nå >___<

Tirsdagene kommer i alle fall til å bli et helvete. Exphil er filosofi-fag som man skal lære seg om forlengst døde filosofer og kunne hva de grublet seg frem til på dass (det var der mange store tanker kom til verden har jeg hørt). Blir heller ikke bedre at foreleseren skal visst være en av Dragvolls dårligste forelesere og at flere skoleflinke (og ikke så veldig flinke) har dødd på seg under forelesningene hennes. Kan ikke si at jeg gleder meg...

Som om ikke det var nok, har jeg SANT2200 forelesning før, som er Sosialantropologiens grunnproblemer og historie og det holdes av den nest verste foreleseren på Dragvoll. Han kan stoffet sitt, men alle faller av underveis i alle forklaringene som overlapper og hans måte å unngå å se på elevene sine i løpet av 2 timer.

Onsdagen har en ting, og det er seminar i Exphil, noe jeg tror jeg ikke kommer til å møte opp på eller melde meg opp på. Grunnen til det? De lærer å skrive akademisk der. Problemet med det? Jeg er på 3. året mitt og ikke mitt 1. år, som de fleste andre, ergo jeg har nok erfaring på baken til å skippe de klassene lett. Da finner jeg heller meg en egen liten gruppe som ikke må fremføre all verdens dritt i all offentlighet og sørge for at jeg ikke bare blir stressa, men også ikke får med meg en døyt av det alle andre sier. Ergo er onsdagene fri (til å lese pensum) og jeg kan ta meg et pust i bakken midt i uka.

Fredagen er også ganske råten, men 2 timer exphil før helg skal jeg nok overleve. Hatt verre dager (les: tirsdagene) for å si det slik.

Tror neste semester kommer til å bli bedre igjen, men det er også mitt siste. Har egentlig ikke gått opp for meg at om 1 års tid må jeg finne meg jobb og jobbe hver eneste dag som alle andre her i verden. Skummel tanke, for jeg assosierer fast jobb med å være voksen (eller droppe ut av ungdomsskolen/videregående) og jeg føler meg virkelig ikke voksen enda. 

 

Tja, da har jeg gitt livstegn fra meg for denne gang, dette blir grunnen hvis det blir lenge til neste gang noen hører noe igjen her på bloggen. Håper det virkelig dukker opp noe morsomt noe som jeg kan dele med meg enn bare all det kjedelige over...

Sommerferien min som nå er over

Sommerferien er atter en gang over og i morgen starter skolene igjen. Det gjelder som regel oss på universitetene også. Min første forelesning er på tirsdag og jeg kjenner at dette semesteret kommer til å bli et hardt et. Riktig nok hadde jeg de vanskelige (men morsomme!) fagene forrige semester, men nå venter Ex. Phil. og knusktørre antropologi problemer + historie, så jeg kjenner allerede søvnen kommer snikende (som gjerne inntreffer når forelesningene blir kjedelige, lange og/eller uinteressante).

Skal bli godt å komme seg inn i hverdagens rutiner igjen og gjøre noe mer produktivt enn å fylle ut Pokedexen i Pokemon X (jeg kjøpte det på impuls da jeg var i Japan) og å sove mesteparten av dagen.

Apropos Pokemon spillet, jeg kunne trengt flere venner for å fylle ut Pokedexen min litt mer. Legg meg gjerne til som venn om du har en 3DS og enda mer gjerne om du spiller Pokemon X eller/og Y!
(friendcode: 5000 - 2618 - 9798)

Sikler også på denne om dagen:

spesielt etter at jeg og kjæresten kjøpte oss versjonen før på Torucon forrige helg.

For de som ikke vet det, er Torucon (Trondheim Convention) et arrangement som går over 2 dager, hvor folk dukker opp fra nært og fjernt for å kle seg opp for å cosplaye (costume play, man blir karakteren man kler seg ut som) og ha det gøy. Selv har jeg dratt på slike conventions i noen år nå, dette var mitt 3 Torucon på rad. 
Jeg også cosplayet, men bare ikke fra en anime-serie eller en manga eller comics, men jeg var Kayako Saeki, bedre kjent som dama i fra "The Grudge"

Følte jeg ikke helt fikk det til, siden ingen snakket til meg, men det kaaaaan være fordi jeg gjorde det bra nok. I guess I'll never know...
Slik ble det i alle fall:

 
Hvitmalingen er ganske ujevn, men dette er på vei hjem og jeg hadde svettet som en gris hele dagen under den parykken og hadde dessverre ikke noenting å sette på for at den skulle holde bedre, noe jeg bør tenke på til eventuelt neste gang jeg skal cosplaye henne. Om jeg skal cosplaye en annen gang skal det definitivt bli en litt mer lystigere karakter, sånn at jeg ikke støter alle bort fra meg med ett øyekast *haha*

Ellers har jeg også vært en tur i Bergen (og Japan ofc, sjekk ut reisebloggen min for det) for å treffe enda mer av familien til kjæresten min. Blir slik når familien hans er så gigantisk som hans og folk bor spredd utover hele Norge og deler av verden. Og hva jeg mener med stor familie? Da mener jeg over 100 søskenbarn som han ikke har peiling på hvem er eller aldri har møtt eller kommer til å møte. Så jeg ble med for å møte besteforeldre og 2 av foreldrenes mange søsken. Hadde det koselig og spiste en hel haug med usunne greier og brukte nesten all tid i lag med dem, så det var godt å komme hjem hvor vi kunne slappe av litt mer og faktisk få sove (senga var hakket for liten til at vi fikk noen god nattessøvn)


Vi kjørte fra Bergen til Trondheim og det tok mildt sagt sin tid. Brukte 5-6 timer den ene dagen, overnattet på et hotell og kjørte 5 timer dager etterpå før vi kom fram til Trondheim. Bildet over er tatt på en av viddene vi kjørte over, litt usikker på hvilken i og med at jeg var ganske trøtt da vi stoppet opp der.

Til slutt skal jeg legge med et bilde av ett av mine bedre innkjøp her i livet, definitivt sommerens beste, og som Ghibli fans kommer til å gjenkjenne:


Om du ikke gjenkjenner disse, har du ikke sett Whisper of the Heart og kan dermed ikke forklares så lett. Se heller filmen og se selv.

Det var min oppdatering for denne gang, blogges senere!

Les mer i arkivet » August 2016 » Desember 2015 » November 2015
Linea

Linea

24, Fredrikstad

Er du ute etter en berikende, populær og trendy blogg, så har du kommet til feil sted. Dette er en av de vanlige bloggene som handler om min ubetydelige hverdag og mine hverdagslige ting. Men fortsetter du å lese lover jeg å skrive på en underholdende måte og dele morsomme historier og andre festligheter. Opp til deg

Akkurat nå





Mine anbefalinger

Arkiv

hits